Piano and cello. Cold coffee, a dark phone, the street laughing in pairs. Loneliness that eats from the head down — shouting without a sound.
Skyggefall · Nattarkiv Studio
Lyrics
Verse 1
Kaffen har blitt kald igjen på bordet.
Jeg sitter her og venter på et ord.
Men telefonen ligger mørk og stille.
Som et svart hull midt på min egen jord.
Jeg hører klokka tikke på veggen der inne.
Den teller hvert sekund som jeg er her.
Men ingen ser og ingen kommer.
Det er ingen som vet hvem jeg er.
Verse 2
Jeg hører lyden av ingenting i kveld.
Veggene hvisker, men jeg er her for meg selv.
Lurer på om noen ser det lyset som brenner ut.
Eller om jeg bare forsvinner...
til slutt.
Verse 3
Jeg ser på alle folkene i gata.
De ler og snakker, to og to i lag.
Mens jeg står her bak vinduet og ser på.
Og prøver bare å overleve en dag.
Det er så rart å være her, men likevel borte.
Som om alle fargene mine har blitt helt sorte.
Jeg er bare en lyd som ingen lenger kjenner.
En fremmed person i mine egne hender.
Chorus
Det er ensomheten som spiser meg opp.
Den starter i hodet og fyller min kropp.
Det er ikke det at jeg er helt alene.
Men at ingen ser det jeg prøver å mene.
Jeg roper så høyt uten en lyd.
I et rom uten vegger, i en by uten ly.
Bridge
Er det noen som hører meg nå.
Er det noen som ser hvor jeg må gå.
Eller er jeg bare en skygge på en vegg.
Et gammelt bilde som ingen lenger kjenner.
Outro
Bare stillhet. Bare meg. Helt alene. Igjen.